Tag: kortprosa

Nøkkeroser: Hovudet over vatnet

Nøkkeroser er forførande vakre, men under vassflata har dei lange røter som kan kveile seg rundt deg, slik at du aldri meir får hovudet over vatnet. Eg-et i Nøkkerosene vaklar mellom sjuk og frisk. Ho har flytta heim til foreldra sine for å avlasta søstera, si næraste pårørande, etter lang tids psykisk sjukdom. Romanen – viss det er ein roman – er ei samling med korte observasjonar og tankerekker. Det er ubehageleg å ta del i eg-ets fragmentariske tankekøyr, der ho distansert kjem med lause og springande assosiasjonar til ei verd ho ikkje ser på seg sjølv som ein del av. Ho tenker på litteratur, familieliv, kvardagsliv, deltidsjobben på sjukeheimen, andre verdskrig, mora si jakt etter brunsniglar. Du vert trekt inn i eit sinn som strevar med å halde seg sjølv samla.

Jeg har fortsatt mistro til språket mitt. Jeg tror ikke det virker som det skal lenger. Jeg er ganske sikker på at språket mitt skjuler seg. Et passivt språk som heller går i dekning enn å konfrontere virkeligheten som stadig kaller på det. Men det å gå i dekning er ikke nødvendigvis det samme som å lyve. Og det er ikke sikkert at man går i dekning fordi man lyver. Jeg ser for meg et språk som vender ryggen til for å beskytte seg, men også for å vise motstand mot noe som alltid er større og mektigere; hva det er, vet jeg ikke sikkert.

Språket virker ikke som det skal lenger. Dei korte kapitla, ofte berre eit avsnitt, er som tankekøyr, der eg renn over av sjølvforakt. Den manglande sjølvkontrollen og den runde kroppen og leitinga etter den avskyen folk er nøydde til å kjenna når dei ser på henne.

Og når me er inne på det med språk: Dei korte kapitla i Nøkkerosene er tynga av meining, og om ein skal leite etter veikskapar kan ein finne det her. Det er ingenting veikt med språket, men det kan bli litt mykje av det gode. Det fortetta språket er dessutan i overkant repeterande. Dette er eit stilistisk val, og mine tankar om dette handlar nok meir om smak og behag enn litterær kvalitet. Forfattaren sin bakgrunn som lyrikar er godt synleg, og det er lite trulig at ho har hatt stilistiske uhell. Somme gonger overskygger den språklege kvaliteten innhaldet. Språket og oppbygginga er altså ikkje for alle, men Guddal opnar eit vindu inn til eit gjenkjenneleg rom:

Det er ingen i hodet mitt som tenker, ingen andre enn meg. Lyden av moren min som romsterer i etasjen over – kanskje stryker hun fortsatt tøy, eller hun pakker de siste tingene før avreisen i morgen tidlig, eller hun gjør seg klar for å gå til sengs – bekrefter dette. Noe skraper mot gulvet, en stol flyttes på, en koffert settes ned; disse små intervensjonene fra en ytre virkelighet avbryter tankene mine nede i kjelleren slik at de penses over på nye spor. Hjernen er som et tomt godstog lenket til rustne jernbaneskinner, andpustent arbeider det seg gjennom natta; her fraktes ingenting annet enn spøkelser.

Det er vanskeleg å lesa om eit så lukka sinn. Eg framstår som ein statisk person, og ho tek avstand til den plassen ho tek i verda. Du (eg) føler ikkje omsorg for eg-et, og det er frustrerande. Ho lengtar etter å forflytte seg reint fysisk. Kanskje er det håp, kanskje vil godstoget stoppa. Eg håper det. Kort bok, god lesing.

Sjå gjerne innom Beathe og Eli. Det er interessant at tre personar har lagt merke til så ulike ting i ei så lita bok. Eg trur det er oppbygginga, som eg var kritisk til for få avsnitt sidan, som gjer dette mogleg.