Vi skulle vært løver

«Jeg er født i august, så jeg er løve. Og så syns jeg det er fint», mumler hun til slutt.
«Det synes jeg også», sier jeg.
«Syns du?» sier Leona stille.
«Ja. Jeg tenkte egentlig at… det høres ut som en jente med superkrefter», sier jeg.
Jeg lurer på Leona kommer til å bli fornærmet eller noe når hun får høre det, men det blir hun ikke. Hun smiler, men smilet forsvinner raskt igjen, som om det angrer på at det krøp fram og ikke tør å vise seg likevel.
«Det er dumt at jeg ikke har superkrefter, da», sier hun.
Jeg tenker litt.
«På en måte har du jo det», sier jeg.

Eg er svært usystematisk i jakta etter bøker. Stort sett treng eg at dei vert dytta i fjeset på meg, og det vert dei stort sett i større fart enn eg klarar å koma gjennom dei! Men i det siste har eg jobba litt målretta mot å finna norske bøker for born og ungdom som handlar om kjønnsidentitet og kjønnsdysfori. Det er fort gjort å koma gjennom. For hundre – fem – år sidan kom eg over ein artikkel som handla om representasjon i barne- og ungdomslitteraturen. Eg hugsar ikkje kor eg fann artikkelen, men ho skreik i alle fall etter litterære førebilete for ulike typar minoritetar. Å prøva å lesa seg gjennom det som finst av (norsk) barne- og ungdomslitteratur om kjønnsdysfori er fort gjort. For litt sidan kom eg likevel over ei perle. 

Eg la til sides ein kveld med burde-burde, og forsvann fort inn i forteljinga om Malin. Malin går på barneskulen og har eit kjedeleg namn og ein kjedeleg kropp. Ein dag byrjar det ei ny jente i klassen, med eit vakkert namn: Leona. Malin ynskjer seg så gjerne ei bestevenninne, og gjer det ho kan for at det kan bli Leona. Men det er noko rart med den nye jenta. Det er akkurat som om ho ikkje har ei fortid. Etter gymmen skiftar ho i eit handkle som nesten er som eit telt. Ein dag er det nokon som løyser handduken, og Leona kan ikkje skjula løyndomen sin. Malin veit ikkje kva ho skal tru. 

Leona er så jentete. Hun kler seg i jenteklær. Hun har blondetopper og leggings med blomster på. Sekken er lilla og rosa. Ingen gutt har en sånn sekk. Ingen gutt tegner hjerter over hele pennalet sitt og har hester på bokbindet. Å se for seg at hun egentlig er gutt, går nesten ikke an. Hele Leona er jentefarget!

Lilla sekk til tross, alle kan sjå at Leona har ein gutekropp. Så ekkelt! Mange av jentene rottar seg saman mot henne, dei krev. Kvifor er ho slik? Kvifor sa ingen at ho var ein han? Kvifor lot dei vaksne dei skifta saman med ein gut? No vert det vanskeleg å vera Malin. Klarar ho å vera lojal mot den nye jenta, som ikkje er ei jente? 

Det meste på nett er ferskvare, og det er nesten flaut å referera til blogginnlegg som er to år gamle, men om det er langt mellom norske barne- og ungdomsromanar om kjønnsidentitet, og endå lengre mellom omtalane av dei. På Deichmanske sin litteraturblogg kan me lesa om eit perspektivskifte, der romanane i mindre grad handlar om å koma ut av skapet, og i større grad om kjærleiken i seg sjølv. Legninga er ein del av karakterane, men ikkje det definerande personlegdomstrekket. Det er veldig spanande og etterlengta med litteratur som aukar representasjonen av marginaliserte grupper, og Leona sin kamp er eit viktig tema. Akkurat det liker eg veldig godt med Vi skulle vært løver. Leona sin kjønnsidentitet er ein viktig pådrivar for plottet. Likevel er det ikkje det viktigaste temaet, og akkurat det tykkjer eg er skikkeleg fint med denne boka. Ho handlar aller mest om Malin, som står over eit eksistensielt val: Kva slags venninne vil ho eigentleg vera?

No er eg ferdig (for no) med å moralisera over litteraturen si oppgåve og alt det der, og vil nøya meg med å seie at det er ei spanande og fin bok om lojalitet. Ho vert marknadsført for mellomtrinnet, men høver godt for alle dei som av og til skulle ønska at dei var ein løve, og det trur eg er dei fleste av oss.

(Elles kan du godt retta blikket austover til Sverige og Brorsan är kung! eller vestover til USA og Magnus Chase and the Gods of Asgard for å møta fleire fiktive ungdomar som på ulikt vis lever ut kjønnsidentiteten sin)